Hafrsfjord kommune

Arrangert bilde av Sverd i fjell ved Hafrsfjord.  Foto: TVVest
Arrangert bilde av Sverd i fjell ved Hafrsfjord.
Foto: TVVest

Hvis byene Sandnes og Stavanger skal inngå et kommunefellesskap kan ikke kommunen hete det samme som en av dem. Kall det emosjoner eller hva du vil, men det går ikke. Sandnes vil aldri godta å bli en del av Stavanger, og omvendt.
Nord-Jæren er en brukbar arbeidstittel, men ikke et godt kommunenavn. Det er blodfattig, upresist og det inneholder en bokstav som gjør det unødig komplisert å kommunisere med utlandet.
Her er noen gode alternativer:
Gandsfjord kan brukes. Det er en stor fjord som berører to av de påtenkte kommunene. Og fjord “selger”.
Ullandhaug er et sentralt landemerke for hele området, og blir mer og mer aktuelt etter som det bygges ut. Det er også stedet for noen av de eldste bosettingene i kommunen. Ullandhaug er et godt navn.
Stokka er også et godt navn. Husk at store deler av Forus tidligere besto av Stokkavatnet. Men det finnes en Stokke kommune i Vestfold, så kanskje det blir for likt.
Forus er også bra. Det samme er Tungenes, Sele, Rege, Rott og Utstein (hvis Rennesøy blir med).

Men jeg stemmer for Hafrsfjord. Det ligger midt i den nye kommunen, det er skikkelig gammelt, det oser norsk rikshistorie, og er til nå en sørgelig underkommunisert skatt. Hvorfor skal Stiklestad være mer berømt i Norge enn Hafrsfjord? La oss samle Nord-Jæren til én kommune og fortelle verden at det var i Hafrsfjord Norge ble til, og vise resten av landet at de må værsågod finne seg i å regne med oss, nå og alltid.

Give peace some change

onoYoko Ono var en gang invitert til å holde foredrag for studentene ved kunsthøyskolen i Leeds. Jeg ble senere kjent med en av disse studentene, og det var hun som fortalte meg historien. Dette var midt på sekstitallet, da Yoko Ono bare var et navn for de få som fulgte kunstscenen i London og New York. Det ble satt dato og avtalt honorar. Men i mellomtiden ble det kjent at Yoko Ono var sammen med John Lennon. Hun var plutselig på forsiden av alle avisene, og studentene fikk straks beskjed fra Onos agent om at honoraret nå var økt til det dobbelte. Studentene diskuterte dette og ble enige om at de ville strekke seg, og de skaffet pengene til veie.

Da dagen kom og studentene hadde fyllt opp auditoriet kom John Lennons psykedelisk malte Rolls Royce til skolen, med privatsjåfør. I baksetet sto et foto av Yoko Ono. Det var det hele. Arrangementskomiteen var selvfølgelig skuffet, men de skrev ut en sjekk på avtalt beløp, fotograferte den og sendte bildet til Onos agent.

Røyking på film

Walt Disneys styreleder sa i mars 2015 at fra nå av er røyking totalfobudt i alle deres produksjoner.  Gratulerer!
Walt Disneys styreleder sa i mars 2015 at fra nå av er røyking totalfobudt i alle deres produksjoner. Gratulerer!

Nylig skrev The Guardian at tobakkindustrien har forsøkt å kjøpe islamske skriftlærde for å motvirke at islamske land innfører røykeforbud med religiøs begrunnelse. Artikkelen siterer bl.a. Professor Mark Petticrew ved The London School of Hygiene and Tropical Medicine, som viser til at tobakkindustriens jurister faktisk utviklet teologisk argumentasjon. ‘Du kunne ikke ha funnet på det,’ sier han.

Tobakkindustrien pøser penger inn i film- og TV-bransjen, for å få flest mulig produksjoner til å vise røyking i hverdagslige situasjoner. Jeg skulle ønske forskere og journalister (også norske) var mer interessert i dette pengesporet.

I USA, Canada og Storbritannia er det mange etterhvert som arbeider for å få redusert røyking på film og TV. Man snakker om ulike typer restriksjoner, alt fra advarsler i begynnelsen av en film, sogar midt i, hver gang røyking forekommer. I Storbritannia og Canada har det vært foreslått at filmer som viser røyking automatisk skal få attenårsgrense. Men ingen av tiltakene ser ut til å rette seg mot det samarbeid som (formodentlig) skjer mellom tobakkindustrien og filmbransjen, hvordan direkte eller indirekte støtte brukes til å fremme tobakkindustriens interesser.

Det amerikanske forsvaret er åpent og tydelig på at de gjerne låner ut materiell til filmer som setter forvaret (og USA) i et vakkert lys. Skal du lage noe kritisk må du selv skaffe det som trengs av tanks og fly osv. Jeg har selv vært med på en norsk spillefilmproduksjon hvor politiet velvillig stilte med biler og mannskap helt til de fikk vite at filmen handlet om politivold (Lasse Glomms At dere tør). Prosjektet og manuset var klarert på høyt nivå, men mannskapene gikk til overtidsnekt og måtte utkommanderes sånn at produksjonen kunne fullføres.

At forsvaret og politiet skuler til sine egne interesser før de hjelper en kunstnerisk produksjon er ikke overraskende. Hvis de ikke aktivt motarbeider kritiske røster synes jeg ikke det utgjør et demokratisk problem. Men når tobakkindustrien kan fråtse i noen av de sterkeste påvirkningsmidlene som fins – tross alle reklame- og eksponeringsforbud, og undergrave alle de råd som kommer fra helsemyndigheter over hele verden, da er det et demokratisk problem. Her har vi noen som aktivt motarbeider fellesskapets interesser. Og de har med seg en lang rekke nyttige idioter i filmbransjen.

Omkvedet fra filmfolk er at røyking trengs for miljøtegning og atmosfære. At noen av verdens beste historiefortellere i verdens sterkeste visuelle medier skal måtte klamre seg til et så tynt argument er meg en gåte. Hvis det da ikke henger sammen med pengesporet. Da er det logisk, men like fullt uspiselig.

runawayplakatFilmen Runaway Jury (2003) er er en god film, men den handler ikke som det samme som boken den ellers bygger på (av John Grisham). Filmen forteller at enken etter en fatal skyteepisode saksøker våpenindustrien for indirekte å ha forårsaket hendelsen gjennom å produsere og markedsføre dødelige våpen. Spenningen dreier seg mest om hvordan partene prøver å påvirke juryen med lovlige og ulovlige midler. Det er som sagt en god film. Mange av Grishams bøker er blitt gode filmer: The Firm med Tom Cruise, The Pelican Brief med Julia Roberts og The Rainmaker med Matt Damon for å nevne noen.

Men boken Runaway Jury handler om tobakkindustrien og de skitne knepene den bruker for å få folk til å røyke. Fortellingen er forsåvidt den samme: hvordan få juryen til å stemme for vår side. Men tematikken i boken er giftigere, mer troverdig, og dramaturgisk mye sterkere! Likevel har filmfolkene valgt å ikke å avkle tobakkindustrien slik boken gjør (og den gjør det nådeløst). Jeg spør meg selv ‘hvorfor’, og svaret ligger opp i dagen og roper på mer oppmerksomhet fra seriøse (uavhengige) forskere og journalister.

CDC (Centers for Disease Control and Prevention) publiserer statistikk over røyking på film i USA.
Smoke Free Movies er en kampanje som drives av Universitetet i California San Fransisco.

Themsen

Themsen er Englands lengste elv
Themsen er Englands lengste elv

Står du og betrakter Themsen i London (og det bør du gjøre når du er der – aller helst ta en av de mange rutebåtene) vil du av og til se at elven renner oppover. Det er tidevannet som gjør det. Tidevannsforskjellen i London kan være opp til 7 meter, og virkningen på elven er synlig like opp til slusene ved Teddington (mellom Twickenham og Kingston-upon-Thames). Altså forbi Kew Gardens, som er et flott sted å ta båt til. Det går rutebåt like til Hampton Court.
Hvis du kan rive deg løs fra skobutikker eller hva det nå er som driver deg, er du hermed anbefalt å ta en tur på Themsen med River Bus. Det er vanlige rutebåter. De har gjerne en liten kiosk hvor de selger forfriskninger, men som regel er det ikke guiding. Du kan kjøpe dagkort og gå på og av hvor du vil, og du kan selvsagt ta båt én vei og buss eller tube tilbake.

Google-kart over Themsen (Nytt vindu)
Lenke til VisitLondon: Riverboat
Thames River Services

Båttrafikken på Themsen ble – og blir – operert av flere konkurrerende selskap. Under Mayor Ken Livingston ble de tvunget til å samarbeide om priser, billettsystemer, ruter og informasjon. Målet var å gjøre båtreisene mer effektive og attraktive både for turister og vanlige folk. Dette var vellykket, og nå er det mange londonere som daglig bruker elvebåt på vei til og fra jobb og andre ærender. Turistene kan velge mellom ulike korte eller lange turer, og de får rabatt hvis de bruker Oyster Card eller Travelcard. I tillegg fins det rene sightseeingtilbud, både innenfor dette samarbeidet og som frittstående operasjoner.

Da jeg vokste opp på femti- og sekstitallet ble Themsen omtalt som en av verdens mest forurensede elver. Oksygennivået var så lavt at ingenting kunne overleve. Og elven stinket som råtne egg. Allerede i 1878 var det så galt at da en lystbåt kantret med 600 personer ombord omkom flesteparten av forgiftning mens de prøvde å svømme i land. I dag er Themsen tilholdssted for 125 fiskearter, 400 typer virvelløse dyr, en masse fuglerarter og dessuten sel, delfin og oter. Denne perlen ligger bare og venter på deg.

Alter_nativ

Huskeregel for ordet alternativ. Du må først ha et nativ før du kan ha alter_nativ. Hvis du har to alternativer betyr det altså at du har tre muligheter.

Det er det samme som med alter ego. Du har et ego, og kan ha ett eller flere alter egoer. Du kan ikke ha bare alter egoer.

PS.
Nativ betyr fødsel. Alter betyr annen.

PS2.
Jeg ser innvendingen: ‘Hvis man har tre muligheter er alle alternative til hverandre’, men jeg godtar den ikke. Språk er ikke matematikk.

Wolf Hall er en glitrende god TV-serie!

Anne Boleyn (Claire Foy), Henrik 8 (Damian Lewis), Thomas Cromwell (Mark Rylance) og Jane Seymour (Kate Phillips)
Anne Boleyn (Claire Foy), Henrik 8 (Damian Lewis), Thomas Cromwell (Mark Rylance) og Jane Seymour (Kate Phillips)
Hilary Mantel sine to bøker Wolf Hall og Bring up the bodies (to mursteiner som begge skaffet forfatteren Booker-prisen) er detaljrike, fulle av sidehistorier og fortalt i et rikt språk som er fritt for utenomsnakk og overflødigheter. Det er ikke lett å se hvordan denne informasjonsmengden kan kokes inn til å passe i TV-formatet, selv en seks timer lang serie. Men BBC gjorde det da de laget serien Wolf Hall (som man kan håpe kommer på norsk TV snart). Selvsagt ofres mye av detaljrikdommen når man filmer en bok (for ikke å si to tykke bøker), samme som når man filmer virkeligheten. Men det som står igjen her, det som ER TV-serien Wolf Hall er et så tett og ladet drama, så overbevisende satt sammen at jeg knapt kan huske noe britisk fjernsynsdrama som har gjort dypere inntrykk på meg. Regi: Peter Kosminsky.
Skuespillerne underspiller, og det kan de gjøre fordi replikkene (og lyset, rommet, musikken – det hele) er så mettet at man ikke trenger vifte med armene for å få det fram. Og framdriften – dramaturgien – er gjort med sikker hånd. Fast, men følsom.
Hilary Mantel
Hilary Mantel
Jeg har saktens sett filmer hvor skuespillere står lenge og ser framfor seg mens de taust prøver å uttrykke en indre konflikt som filmskaperen ikke har lagt skikkelig grunnlag for. Det er her det ligger: i grunnlaget. Når det dramatiske grunnlaget er grundig forberedt kan man tillate seg lang taushet (særlig hvis man har et ansikt som Mark Rylance). Så til tross for den egentlig brutale nedklippingen av Mantels bøker er det likevel tid til (talende) taushet. Forfatteren sier det slik: “As he (Peter Straughan – manus) moved through the drafts, we discussed how to compact the more intricate parts of the narrative, and how to be clear while preserving the original’s ambiguity … But Peter and I think alike: we want less, less, always less. A glance, a blink, a smile, will carry the story on film. What dialogue remains should be pared down to spare elegance.”
Historisk drama får gjerne mer kritikk fra de som kan historie enn fra de som kan drama og formidling. Jfr. Kampen om tungtvannet. Også Wolf Hall blir kritisert for historisk unøyaktighet og til dels oppkonstruerte elementer. Katolikkene misliker særlig at Thomas More blir gitt en skurkerolle. En historiker har for øvrig påpekt at Kate Phillips er for pen til å spille Jane Seymour.
Det er dødfødt å bruke historiske fakta som målestokk på historisk drama. Selv om stoffet er hentet fra historiebøkene er historiske drama ikke historietimer. Skal ikke være det. De vil være fortellinger for vår tid.

Er du helt blank på engelsk femtenhundretallshistorie, Henrik 8, hans koner og Englands løsrivelse fra pavekirken? Les deg gjerne opp først – det er en fordel. Men serien må du se uansett, den er fantastisk. Man hører ofte at britisk fjernsynsdrama er best i verden, og nå har de forsyne meg flyttet målepinnen igjen. Og jeg gleder meg til å lese bøkene en gang til.

Hilary Mantels hjemmeside
Man Booker Prize presentasjon
Wikipedia om Henrik VIII
(Wikipedia nevner Thomas Cromwell som klerik, men han var bankmann og jurist.)

City eller town?

I England sier man ‘city’ om en katedralby og ‘town’ om en by som er større enn en landsby (village), men ikke har katedral. Dette trodde jeg, og det tror mange engelskmenn også, men det er ikke helt sant.

Wells Catedral. Wells er Englands minste city, med bare litt over 11.000 innbyggere. Men de har en av de aller fineste katedralene.
Wells Catedral. Wells er Englands minste city, med bare litt over 11.000 innbyggere. Men de har en av de aller fineste katedralene.
En city er en by med byprivilegier, et charter, som gis av dronningen. Det følger ikke automatisk av størrelse eller økonomiske forhold. For eksempel er Guildford en katedralby, men den er ikke en city – den har ikke bystatus.

Så har vi York, som er en city og er en katedralby, men du finner ikke katedralen, for den heter York Minster. Minster er som regel en katedral, i Nord-England. Det er en hovedkirke som opprinnelig hørte til et kloster. York Minster er altså en katedral i gavnet, men ikke i navnet.

Som tommelfingerregel vil jeg likevel anbefale å bruke katedralby som kriterium på om byen er en city og ikke en town. Det vil stemme nesten hver gang – i England. Andre engelskspråklige land har sine egne skiller mellom hva som er city og hva som er town. Her er Wikipedia om City

Grått må gitteret være

Fra Chichester Cathedral
Fra Chichester Cathedral
Aftenbladet nevnte før jul at det er bestilt et svart beskyttelsesgitter til glassmaleriet i Domkirken. Jeg håper fargen ikke er svart, for det er ikke svart som gjør minst av seg. Erfaringen fra England er at en matt mørk grå er det som viser minst igjen og derfor er minst forstyrrende. Når man setter beskyttelse foran et kunstverk vil man jo at beskyttelsen skal være så lite synlig som mulig.
Denne erfaringen ble vi gjort kjent med under en studietur jeg arrangerte til katedraler i Sør-England for Kirkevergen og Domkirkeutvalget september 2010. Derfor er det rart hvis man i strid med denne kunnskap har gått i gang med å skaffe et gitter i svart. Jeg håper det bare er journalisten eller noen som har misforstått.
(Legg for øvrig merke til den vakre damen med religiøst hodeplagg til venstre i bildet.)

Goodbye, Facebook

Jeg avslutter min Facebook-konto. En vurdering av tidsbruk, gleder og irritasjoner sier meg at gledene ikke veier opp tilstrekkelig. Reklamen blir mer og mer påtrengende, og det nye regimet på rettigheter er usmakelig. Mitt uttrykksbehov har godt av å bli holdt litt i sjakk, og dessuten har jeg Twitter (@refreng på norsk, @2rsie på engelsk) og denne bloggen å utgyte mine meninger på.
Jeg gikk til WikiHow og fulgte rådene der. Så må jeg vente 14 dager før kontoen slettes for godt.